I 1856 fikk Henrik Ibsen møte noen av samtidens kongelige, og de ville se teater..
Hvor bodde han? Hvor jobbet han? Hva gjorde han?
Her finner du en oversikt over alle Ibsenforestillinger som er satt opp på Det norske Theater eller DNS i Bergen.
Takk til Det Dramatiske Selskab, Det Nyttige Selskab og Oluf Bjørneseth og hustrus legat.

Rettigheter: Teaterarkivet ved Universitetet i Bergen og Den Nationale Scene.

Det Norske Theater i Bergen

av Kirsten Broch Det Norske Theater

Det første norske teater i Bergen fikk navnet Det norske Theater. Det hadde sin første offisielle forestilling 2. januar 1850, men virksomheten ble kortvarig. Allerede 17. mai 1863 måtte det stenge etter tretten års drift. Likevel ble det grunnleggende år for norsk scenekunst.

Se film fra teateret her!



Hva var så forutsetningene for å etablere et nasjonalt teater i Bergen? Først og fremst var det et ønske om å skape et «rent» norsk teater, dernest en verdensberømt norsk fiolinist og sist, men ikke minst, i Bergen stod det en forholdsvis moderne og romslig teaterbygning til disposisjon.

Gjennom 1830 og 1840-årene ble kampen for og imot den danske dominansen blant skuespillerpersonalet på Christiania Theater ført av ivrige debattanter i hovedstaden, og de to mest markante frontfigurene i denne debatten var Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven, en debatt som toppet seg med det store teaterslaget ”Campellerslaget” i Christiania Theater i 1848. Welhaven ønsket ikke for en hver pris å beholde de danske skuespillerne eller det danske scenespråket, men fordi skuespillerne hadde profesjonell skuespillerutdannelse og språket hadde etablert seg hadde han ingen motforestillinger hverken til norsk eller utenlandsk dramatikk, bare den holdt høy dikterisk kvalitet.

Wergeland hevdet at her måtte man gå raskere frem, han var ikke redd for å gå snarveier for å få norske skuespillere, norske stykker, norsk musikk og et norsk scenespråk. Wergeland gikk av med seieren i sitt kompromissløse krav til ”norskhet”, men man kan ikke underslå at man henimot midten av århundrede hadde fått en rekke profesjonelle skuespillere som kunne sine ting og tillot teatret å gi seg i kast med stadig større kunstneriske oppgaver til glede for hovedstadens teaterpublikum. Dette var viktige læreår for norsk teater og dets publikum.

I november 1848 kom Ole Bull tilbake til Norge etter å ha feiret store kunstneriske triumfer i utlandet. Han var en ivrig talsmann for ”norskheten”, både av nasjonale og kunstneriske grunner burde man ha et norsk teater.1 Christiania luftet Bull ideen om et norskspråklig teater, et nasjonalteater. Etter de første entusiastiske norske konsertene med en serie nasjonalromantiske tablåer bl.a. Brudeferden i Hardanger, måtte Ole Bull innse at Christiania Theater med sitt danskdominerte skuespillerpersonale hadde slått solide røtter i hovedstaden og at tiden ikke var inne for de store forandringene. Da dro Ole Bull til hjembyen i juni 1849. I Bergen hadde man vært uten fast profesjonelt teater, og tanken på å etablere en fast scene var allerede sådd blant de kunstinteresserte borgerne i byen. Med sin entusiasme, sitt forførende spill og sine penger fikk han fart i sakene. En komité ble nedsatt. Den 23. juli 1849 averterte Bull etter menn og kvinner som hadde lyst og evne til å spille teater.

Høsten 1849 startet man med et personale på 10 skuespillere - 6 menn og 4 kvinner. Ole

Bull har fatt mye av æren for opprettelsen av Det norske Theater, men uten entusiastiske og kompetente medarbeidere hadde ikke prosjektet latt seg gjennomføre. Og en av de sentrale medarbeiderne til Bull var teologen og maleren Fritz Jensen. Han fikk den viktige oppgaven og det store ansvaret med a skolere og instruere de unge og uerfarne skuespillerne.

Ole Bull hadde fatt leie Komediehuset, som var Det dramatiske Selskabs eiendom, i første omgang for ett år. Det dramatiske Selskab i Bergen var blitt stiftet i 1794 og hadde allerede i år 1800 maktet å reise et moderne og romslig teaterhus, med 800 sitteplasser som frem til 1837 var Norges største. Her hadde Ole Bull selv fått oppleve de ivrige amatørers skuespillkunst. Som meget ung fiolinist i selskapets teaterorkester hadde han fått innpass i teatret lenge før han nådde den lovfestede minstealder. Selskapet fremførte mellom 1794 og 1828 for og med sine medlemmer en rekke fine forestillinger. Fra 1828 og frem til 1849 da Bull fikk leie teatret, var det med få unntagelser danske profesjonelle teaterselskaper som gjestet teatret på Engen.

Den 21. november 1849 fant den første prøveforestillingen sted, det var Holbergs komedie Henrik og Pernille som ble vist for Det dramatiske Selskabs medlemmer. 2. januar 1850 inviterte man til den første offisielle forestillingen i Det norske Theater med Holbergs komedie Den Vægelsindede og med fiolinsolo av Ole Bull. Suksessen var et faktum.

Fritz Jensen hadde trimmet sine nyansatte skuespillere, og Louise Guldbrandsen, Johannes Brun og Marie Midling ydet sitt maksimale for å skape en vellykket forestilling og en verdig start for teatret. Arbeidet for å sikre teatrets fremtid fortsatte. I 1851 sender Bull søknad til Stortinget om statsstøtte til teatret i Bergen hvor han argumenterer for betydningen av et norsk teater: Først og fremst hevder han at et nasjonalt teater kan virke folkeoppdragende. For det andre vil utenlandske skuespillere alltid søke tilbake til sitt hjemland dersom de er dyktige, bare middelmådighetene blir igjen. For det tredje er det bare et nasjonalt teater som kan inspirere norske diktere til a skrive en nasjonal dramatikk. Med et norsk teater vil man fremme den nasjonale kultur i sin alminnelighet, høyne scenekunsten i landet og virke inspirerende på norsk dramatisk diktning. Dette var den første av mange resultatløse søknader om statstøtte til teatret.

Og Ole Bull fikk rett; hans nasjonale teater kom til å heve scenekunstens nivå i Norge. Det ble etter hvert mange av de dyktigste skuespillerkreftene som etter noen års læretid i Komediehuset fortsatte sin karriere på Christiania Theater, Det norske Theater ble en viktig kulturfaktor i videste forstand og virket befruktende på utviklingen av norsk dramatikk, Bull møtte student Ibsen på en aftenunderholdning i Det norske Studentersamfunn hvor de begge opptrådte til inntekt for teatret i Bergen. Bull ansatte Ibsen ”for å assistere teatret som dramatisk forfatter”, Ibsen skulle levere et skuespill til teatrets stiftelsesdag 2. januar hvert år, men Ibsen fikk også oppgaver som var knyttet til regiarbeidet på teatret. Fritz Jensen sluttet som instruktør i 1851, og han ble erstattet av Hermann Laading og Henrik Ibsen. Da Ibsen dro i 1857 ble hans oppgaver overtatt av Bjørnstjerne Bjørnson som ble i Bergen i 11/2 år. Hverken Ibsen eller Bjørnson var teatersjefer i Bergen, de hadde et kunstnerisk medansvar som sceneinstruktører, men det var til enhver tid teatrets styre som hadde det kunstneriske og økonomiske ansvar.

Et nasjonalt teater måtte komme, kravet om norskhet gjenlød over alt. Tredveårenes teaterslag i Kristiania viste hvor sterk opposisjonen mot det danske teatret var. Diskusjonen pågikk også i Bergen og teatret måtte kjempe mot en lange rekke fordommer. I periodene hvor teatret holdt en lav kunstnerisk profil blusset diskusjonen opp igjen. En svak økonomi, et svekket kunstnerisk personale og en sviktende publikumsoppslutning ga næring til debatten.

Da Henrik Ibsen dro tilbake til Kristiania, tok han med seg skuespillerne Louise og Johannes Brun, som hadde vært kjernen i ensemblet fra starten i 1850. Bjørnstjerne Bjørnson brukte all sin energi og kreativitet for å få fart i det kunstneriske arbeidet igjen, og man så igjen optimistisk på fremtiden. Han fikk skuespillerne til å tro på sin oppgave og publikum til å tro på teatret. Men dessverre ga han seg allerede i 1859. Den unge skuespilleren Georg Krohn ble ansatt og han forsøkte å lokke publikum tilbake med de gamle folkekomediene, men slaget var tapt. Teatret kunne ikke drives uten offentlig støtte. Konkursen ble en realitet og 17. mai 1863 ble siste forestilling spilt på Det norske Theater- tretten års drift var ugjennkallelig slutt. Mye var likevel vunnet for norsk teater, norsk scenekunst og norsk dramatikk. Tvilen var gjort til skamme. Norske skuespillere hadde vist at de sto fullt på høyde med sine danske kolleger, grunnlaget var lagt for et norsk scenespråk, og betydningen av instruktørens arbeid var bevist og, ikke minst, Det norske Theater hadde gitt Henrik Ibsen verdifull kunnskap om bruk av teatrets virkemidler.