I 1856 fikk Henrik Ibsen møte noen av samtidens kongelige, og de ville se teater..
Hvor bodde han? Hvor jobbet han? Hva gjorde han?
Her finner du en oversikt over alle Ibsenforestillinger som er satt opp på Det norske Theater eller DNS i Bergen.
Takk til Det Dramatiske Selskab, Det Nyttige Selskab og Oluf Bjørneseth og hustrus legat.

Rettigheter: Teaterarkivet ved Universitetet i Bergen og Den Nationale Scene.

Henrik Ibsen i Bergen

 av Kirsten Broch

Hr. stud. H. Ibsen er ankommet Bergen fra Christiania stod det under rubrikken ”anmeldte Reisende” i Bergenske Blade 26. oktober 1851. Studenten hadde tatt inn på Sontums hotell, på hjørnet av Nordnesgaten og Tollbodalmenning, og som var et av de bedre hotellene i byen på denne tiden. H. stod for Henrik, og dette er den Henrik Ibsen som senere skulle bli verdensberømt dramatiker.



Han er ung, bare 23 ar gammel, med mørkebrunt hår og fullskjegg. Fra det øyeblikk Ibsen satte sin fot på de alltid nyvaskede brostenene oppstod det en rekke myter rundt hans person og hans arbeid på teatret. I sin biografi kaller Michael Meyer Ibsens arbeid i Bergen for "en ulykksalig profesjon" og Robert Fergusson går enda lenger i sin mytebefestende biografi: ”Levende begravet i Bergen” og fra enkelte skuespillerhold finnes det karakteristikker som det følgende sitatet fra Lucie Wolf kan være et eksempel på: ”... en taus, forunderlig sky mand, som jeg altid fant stod langt borte fra oss...” skriver hun i sine "Livserindringer". Fru Wolf arbeidet ikke lenge sammen med Ibsen, men denne beskrivelsen av ham satte seg godt fast; og finnes i en mengde litteratur som tar for seg tiden i Bergen.

Ibsen var svært ung, 23 år, uten erfaring med teaterdrift og det var både klokt og fornuftig å holde en ”lav profil” den første tiden. Teatret var også ungt, åpningsforestillingen for Det norske Theater hadde funnet sted 2. januar 1850, bare et og et halvt ar tidligere, så det var et ungt og uerfarent personale han møtte, samt et styre som heller ikke hadde synderlig erfaring med teaterdrift.

Bergen hadde på dette tidspunkt rundt regnet 25 000 innbyggere. Byen var, etter lang tids stagnasjon, preget av vitalitet og sterk økonomisk vekst og mange forandringer. Byen hadde fått sine første forretningsbanker, assuranseselskaper, nye skipsverft og telegraf. Det var blitt lagt vannrør fra Svartediket, noe som sikret drikkevannskvaliteten i byen, de første gatelyktene med gassbelysning begynte å komme, og Komediehuset på Engen fra 1800-tallet fikk nå innlagt gassbelysning.

Det var Ole Bull som inviterte Ibsen til Bergen. Han tilbød ham fast stilling, og dette tyder på at Bull vurderte Ibsen som en ung mann med store muligheter. Da de to møttes, hadde Ibsen skrevet Catilina, og han hadde hatt sin teaterdebut med Kjæmpehøien på Christiania Theater i september 1850.

Teatrets styre var ikke lite forbauset da Henrik Ibsen dukket opp, men de var etter hvert blitt fortrolig med Ole Bulls impulsive handlinger og aksepterte ansettelsen. I kontrakten som ble skrevet mellom Ibsen og styret stod det at han skulle ”assistere Theatret som dramatisk Forfatter” – hvert år til teatrets stiftelsesdag 2. januar skulle han ha ferdig et nytt skuespill. Denne utfordringen kan umulig ha drevet unge Henrik inn i depresjon og lede over livet i sin alminnelighet og Bergen i særdeleshet? Det var en gullkantet kontrakt som enhver dramatiker, også i dag, ville jublet over. Han fikk gode muligheter til å skrive, han fikk betalt og ikke minst var han garantert en oppsetning av stykkene. Spennende og utfordrende må det ha vært for 23-åringen og han visste å utnytte mulighetene.

I tillegg ønsket styret at Ibsen skulle ta del i det praktiske arbeidet ved teatret. Da han kom, hadde styret akkurat ansatt Herman Laading som sceneinstruktør. Laading var en del ar eldre enn Ibsen, med bred pedagogisk erfaring, og han var svært kunnskapsrik; Laading var sjefen og Ibsen hans assistent. Og her må vi rokke ved en av de mest fastgrodde mytene om Ibsens stilling i Bergen, nemlig påstanden om at han var teatersjef. Det var han ikke. Han befant seg et stykke nede på rangstigen i det kunstneriske hierarki. Styret hadde, på dette tidspunkt i norsk teaterhistorie, det hele og fulle kunstneriske og økonomiske ansvaret. De bestemte repertoaret og bevilget penger til driften etter nøye vurderinger.

Derfor var det med forbauselse Ibsen, etter bare noen måneders ansettelse, fikk bevilget et reisestipendium som skulle dekke utgiftene til en studietur til København og Dresden. Et synlig bevis på teatrets tro på hans evner, og et håp om at teatret ville få glede av ham i mange år. Med seg på reisen hadde han ekteparet Brun, Johannes og Louise, som også skulle studere tidens skuespillkunst og ta undervisning i dans og stemmebruk. lbsen skaffet seg nyttige kontakter, nytt repertoar til teatret, han så sine første Shakespeareoppsetninger og fikk tak i Hettners bok Das moderne Drama. Her var det to kapitler som først og fremst fanget hans oppmerksomhet: om det historiske drama og om den romantiske eventyrkomedien.

Etter tre måneder var Ibsen tilbake i Bergen med ny kunnskap som han umiddelbart omsatte i praksis. I følge kontrakten med styret skulle Laading og Ibsen dele ansvaret for oppsetningene: Laading arbeidet med analyse, personinstruksjon og hadde ansvar for leseprøvene samt undervisningen av skuespillerne og elevene. Ibsens ansvar var scenebildet, scenearrangementer (skuespillerne bevegelser på scenen) og sceneprøvene. En misunnelsesverdig situasjon for en ung regiassistent. Med sine nyervervede kunnskaper om regi satte Ibsen seg som mål å eksperimentere for å komme vekk fra den konvensjonelle, massive, enface-posisjonen hvor skuespillerne stod plassert rundt sufflørboksen, få skuespillerne bort fra den unaturlig pompøse resitasjonen av teksten og skape et scenebilde som harmonerte med stykkets innhold. Ibsen gjorde et grundig arbeid, noe vi kan se dokumentert i hans regibok. For å være sikker på at han fikk det slik han ville, tegnet og malte han utkast til nye dekorasjoner og kostymer. Han hadde en tid reflektert over å bli maler, og hadde slått det fra seg, men nå kom hans talent også på dette feltet til nytte.

Ibsen hadde skrevet ferdig Sancthansnatt på studiereisen, og stykket hadde premiere 2. januar 1853. Ole Bull ønsket at Det norske Theater skulle være et arnested for nasjonal dramatikk, skuespillkunst, musikk og dans. Ibsen oppfylte Bulls intensjoner ved å skrive dramatikk inspirert: av norske folkeviser, norsk historie og var et klart uttrykk for den nasjonalromantiske tidsstemningen. En omarbeidet versjon av Kjæmpehøien hadde premiere i 1854, i 1855 Fru Inger til Østråt , i 1856 Gildet på Solhaug og Olaf Liljekrans i 1857. Arbeidet med egne tekster var ekstra inspirerende, et konkret uttrykk for det viser dekorasjons- og kostymeskissene han laget til oppsetningen av Olaf Liljekrans. Ibsen gjør her et helt bevisst forsøk på å samle alle trådene i en hånd, for å skape helhetlige og troverdige forestillinger.

Ole Bull ble ingen støttespiller for Ibsen i teatret, kort tid etter Ibsens ankomst forlot Bull byen. Han hadde da brukt to år for å etablere teatret og det hadde kostet ham tap av store inntekter. Han dro til Amerika hvor han kastet seg uti enda større og eventyrlige prosjekter.

Det tidskrevende arbeidet på teatret ga ikke den unge Henrik mye tid til å dyrke ungdomstidens og privatlivets gleder. Han hadde nok skaffet seg en del omgangsvenner, ikke minst i den tiden han bodde hos den gjestfrie og omsorgsfulle Sontum- familien. Her traff han unge på samme alder, og da husets sønn Richard skulle gifte seg skrev Ibsen bryllupssang på melodien til ”Å kjøre vatten, å kjøre ved”. Det ble etter hvert mange bryllupssanger og leilighetsdikt, ikke minst da han i mai 1853, 25 år gammel, forelsket seg hodestups i 16 år gamle Rikke Holst, som bodde like ovenfor Sontums. Nå måtte tiden deles mellom teaterarbeidet og svermeturene, til Nordnes, til klosteret og spaserturer i Nygårdsalleen. Og til byens høyeste fjell, Ulrikken. I flokk og følge dro man med musikanter som fortropp, innover langs Svartediktet og Isdalen og sang Ibsens nyskrevne vandrervise ”Vi vandrer med freidig mot”. På toppen av Ulrikken stiller Henrik seg i positur og deklamerer spontant sin ode til Bergen:" 0, gamle Bjørgvin! herfra dette Sted du tager bedst dig ud!” - full av entusiasme og livsglede over Rikke, over våren, over byen og teatret. Er dette å være ”levende begravet i Bergen”? Er dette å være ”sky og innesluttet”?

Men forelskelser tar slutt, noen mer dramatisk enn andre. Rikkes far hadde sagt nei til forlovelse, selv om det unge paret hadde knyttet ringene sine sammen og kastet dem i Puddefjorden for å besegle sine alvorlige hensikter, og han hadde nedlagt forbud mot svermeturer. Han overrasket imidlertid det unge paret en aften og Ibsen stakk av. Han måtte senere innrømme at ”ansikt til ansikt var jeg aldrig nogen modig mand”.

I mai 1853 flytter Ibsen fra Tollbodalmenningen til Engen. Han får en liten, men godt utstyrt leilighet i Komediehus, to værelser i teatrets bakbygning, nærmest Neumannsgate, og her blir han boende resten av Bergenstiden. I 1855 var han blitt valgt inn i en litterær og selskapelig klubb, slike fantes det mange av i Bergen, ”Foreningen av 22. Desember”. Her holdt Ibsen foredrag om Shakespeare og hans innflytelse på nordisk kunst, samtidig som han fordypet seg i Norges historie og Landstads samling av ”Norske Folkeviser”, med tanke på nye skuespill.

Mottagelsen av de første stykkene hans hadde vært noe betinget, men med premieren på Gildet på Solhaug skjer det en forandring. Ibsen erobrer det bergenske teaterpublikum. Det ble en velfortjent suksess og Ibsen ble en populær og interessant gjest hos byens borgere, ikke minst hos prestefruen til Korskirken, Magdalene Thoresen. Fru Thoresen hadde selv fått oppført, riktignok anonymt, et par skuespill på teatret og var svært interessert i kunst og Iitteratur. I Kong Oscarsgate 24 måtte Henrik Ibsen Magdalenes stedatter Suzannah da han kom på sin første visitt 7. januar 1856, fem dager etter Solhaug-suksessen, og Ibsen var forelsket igjen. Denne gangen ble det forlovelse, og Henrik har funnet sin livsledsager i Bergen. Forventningene til neste stykke, Olaf Liljekrans, var svært høye, publikum velvillig, men avventende - og kritikken var negativ. lbsen fortsatte arbeidet på teatret og begynte på Hærmendene på Helgeland. I løpet av våren kom tilbudet om å bli artistisk direktør og sceneinstruktør ved Kristiania norske Theater (fra 1852). Tilbudet var fristende. Han ville få høyere lønn, noe som ville sette ham i stand til å gifte seg med Suzannah, han ville få større kunstnerisk frihet og større ansvar. lbsen hadde akkurat skrevet kontrakt på et år til i Bergen, men styret løste ham fra kontrakten og han reiser sommeren 1857. Mange år senere minnes Ibsen disse årene :”ja, hine aar i Bergen var i sandhed mine læreaar! Jeg befandt mig den gang i en gæringstilstand, som ikke tillod mig at slutte mig helt og aabent til nogen. Heller ikke havde jeg da rede paa mig selv, og dette maa forklare, om end ikke undskylde, mangt og meget baade af galskaber og af andet deslige”. Hva Ibsen hadde i tankene er ikke godt å si, men han hadde i disse seks årene lagt det viktigste grunnlaget for sin fremtid som dramatiker, om dette nå skyldtes ”galskaber” eller ”andet deslige”...