Unike opptak fra Bergens feiring av 250-årsdagen for Holbergs fødsel
Hvor ble han født? Hvor bodde han? Hvor jobbet han?
Liste over Holberg-komedier i Bergen siden 1856 og historiske bilder!


Holberg og Bergen

Danske og norske forskere har gjennom tidene utkjempet mang en strid om modellene for Holbergs komediefigurer. Var de danske eller norske? At Jeppe paa Bjerget er en dansk leilending, var nok de fleste enige om. Men hva med Henrik og Pernille, Jeronimus og Magdelone osv?

Av Knut Nygaard. Artikkelen er tidligere publisert i 'Mann og Masker - 7 essays om Ludvig Holberg' uutgitt av Lions Club Bergen ved 300-årsfesten for Holbergs fødsel.

At man også hadde problemet om norske målmerker i Holbergs språk, skal her bare nevnes. Men artig er det, særlig for bergensere, som nesten alltid blir tatt for svensker i Danmark, at Holberg under Den store nordiske krig ble arrestert i Nord-Sjælland, mistenkt for a være svensk spion. Det var nok talemålet hans som vakte mistanke. Fra norsk side har i vårt århundre særlig Viljam Olsvig og fra dansk side Th. A. Müller deltatt i pennefeiden, som ikke bare kom til å gjelde komediefigurene, men betydningen av Holbergs nasjonalitet og barndoms- og ungdomsmiljø.

 Denne kampen ble faktisk innledet så tidlig som i 1816 da Nicolai Wergeland utgav sitt anklageskrift om «Danmarks politiske forbrydelser imod kongeriget Norge» fra tidlig Sagatid til forfatterens samtid, og hvori Danmark ble beskyldt for å ha «tilegnet» seg alle de stjerner som Norge har satt på Danmarks litterære himmel. Og anklagen gikk lenge igjen. Vi hører den således i 1880-årene da 200 års-jubileet ble feiret i Bergen med festforestilling og avduking av Børjesons Holberg-statue på Vågsalmenningen. Den gang vakte det forargelse i byen at man ikke hadde fått noen hilsen fra København i den anledning, og i en musikalsk farse fra datiden ble det sunget:

 

De danske som har fader Holberg saa kær,

har skikkelig glemt hvor hans fødeby er.

De tar ham for sig, og beholder ham helt.

Paa den vis med nordmænd de ofte har delt...

Eksalterte norske patrioter har kanskje i sin tid vært forarget da Oehlenschlager skrev at Holberg hadde fremstilt den danske hovedstads borgerlige liv så tro at om byen sank i jorden, og man om noen hundre år bare gravde ut Holbergs komedier, ville man av dem kjenne dikterens tidsalder like godt som vi kjenner den romerske tid fra «Pompeiji og Herceulaneum». Andre toner anslo den danske Holberg-forsker professor Vilhelm Andersen som besøkte Bergen flere ganger og skrev om sine inntrykk fra byen: «Her paa dette muntre fortov mellem hav og fjeld og ikke i Vimmelskaftet er den holbergske Henriks aandelige hjemstavn. Her er den åbne gade, hvor Holberg først har hørt sin Henrik le.» Og da 200 års-jubileet for Holbergs første komedier og åpningen av teatret i Lille Grønnegade ble feiret 26. september 1922, talte Vilhelm Andersen ved Holbergstatuen på Vågsalmenningen som representant for den danske regjering og brakte en hilsen fra København til Bergen, «disse to byer som dannet grunnlaget for det samspill som skapte Holbergs komedier». I dag kan vi vel si at den ørkesløse strid om dansk eller norsk er en saga blott.

 

Naturligvis var Holberg seg sin egentlige nasjonalitet bevisst. Han har gitt tallrike vitnesbyrd om at han følte seg som nordmann og bergenser, og han fant stor ulikhet mellom danskenes og nordmennenes lynne. Han kunne more seg med å gi et bilde av Danmark som en sjø som stadig styrter vann ut i havet, og Norge som en flod som faller ut i den danske sjø og hindrer at den så hastig uttørres. Det var en merkantilistisk teori som neppe var holdbar, og han gjentok den ikke. Han hadde ingen vanskelighet med å forene stoltheten over Norge med troskap mot helstaten. I «Danmarks og Norges beskrivelse» hevdet han at nordmennene når det gjaldt lydighet mot øvrigheten, kunne tjene som eksempel for alle andre nasjoner. Sa grumme og hidsige, de er mot sine fiender, sa føyelig og lydige er de mot øvrigheten! Og han tilføyet: «Hvad deres tapperhed er angaaende, da tør jeg understaa mig, at siige, at deres lige nu omstunder ikke findes.

 Intet under altså at nest etter Bibelen var "Danmarks og Norges beskrivelse» den mest utbredte bok i Norge på 1700-tallet. Ifølge Francis Bulls undersøkelser av auksjonskataloger var 7 av de 9 mest leste bøker skrevet av ham. Men komediene hørte ikke med blant de 9 på topp. Antagelig fantes "Den berømmelige norske handelstad Bergens beskrivelse, med blant de 7. Boken ble utgitt i 1737 og kom i nye utgaver i 1750 og 1754. Selv om opplagene ikke var store, må boken ha vært lest mye, også i utlandet. Den ble oversatt til tysk i 1752. Fjerde norske utgave kom først i 1920, ved Nordahl-Olsen i Bergen.

 Store deler av innholdet i Bergensbeskrivelsen hadde Holberg overtatt fra andre skribenter, men 4 kapitler står for hans egen regning. Det morsomste i den er det han skriver om innbyggerne og livet i byen slik han husket det fra sin barndom og ungdomstid. Han ser tilbake på denne tiden med glede, og han minnes den i flere av sine skrifter. I selvbiografien heter det således at Bergen er omtrent som "Noahs Ark, et samlingssted for alt "kød som kan ånde: «Dertil strømmer som til et felles fedreland ikke bare omboende folk, men ogsaa folk fra fjerne egne.

I Bergensbeskrivelsen skriver han ikke om sitt eget liv i byen. Det hører vi om andre steder i hans forfatterskap bl.a. om hans skolegang på Katedralskolen: Vi far et bilde av en hard skole. Hver lærer var en suveren konge, og elevene levde under streng tukt. Deres stripete rygger, buler i pannen og hovne kinn viste at skolen var som «et lacedæmonisk gymnasium». Foreldrene oppmuntret lærerne og spurte daglig om guttene fikk "brav hugg». Mye av dagene gikk ellers med til å delta i gudstjenester og følge lik til graven.

Mye tyder likevel på at Holberg trivdes på skolen og hadde utbytte av undervisningen, skjønt det har dannet seg en myte om det motsatte. Og man har på en måte tatt utgangspunkt i beretningen om borgerkapteinen i Bergen, som var en måtelig offiser, men en fornuftig kjøpmann. Da han en gang ekserserte med borgervåpningen, og hadde glemt det tyske kommandoropet for: Helt om-, (rechts herstellt euch), sa han bare: Vender nu rumpen til rådhuset igjen! Men da man lo av dette, svarte han: Det kommer ut på ett, når kun tingen blir gjort. - Hva man kunne dømme om denne mann, tilføyer Holberg, er dette: at hvis han ikke var soldat, sa var han ei heller pedant.

Kapteinens motsetning skulle så være rektor Søren Lintrup på Katedralskolen, som drev med disputaser over livsfjerne emner, noe som Holberg kalte en rest fra barbariske tider. Men så enkelt er det ikke. For senere kalte Holberg rektor for den åndfulle og dypttenkende Lintrup, den skarpsindigste teologiske hjerne. Utbyttet av undervisningen viste seg jo også ved at Holberg selv ble en stiv latiner, og etter kort studietid tok han en glimrende teologisk eksamen.

En annen av lærerne gav Holberg et råd som fikk stor betydning for ham. Les flittig avisene, sa han. Derved ledet han guttens tanker hen mot samtiden og det pulserende liv, og Holberg gav nøye akt på lærerens formaning, «og derudover kom i udraab hos almuen for en stor politicus, og værede denne min reputation indtil jeg begyndte at slaa mig til de saa kaldne soli de studia,. Han kastet seg over avisene som kom fra utlandet på ukens to postdager, trolig også for a kunne briljere med sin viten.

Sett med kameratenes øyne må Holberg ha vært en underlig gutt. Han satt mest og leste og synes ikke å ha deltatt i de gutteslagsmålene som han forteller om. Skjønt han var et barn, sa han selv senere, forekom han for kameratene som en olding, og han ble, for å nytte et moderne uttrykk, mobbet av gutteflokken. Kanskje tok han senere sitt monn igjen da han som ung teolog ble en tøff og autoritær lærer for prestebarna på Voss, hvor han tilbrakte tiden med å «piske drenge og omvende bønder». let fjerntliggende anneks hvor det bare sjelden ble holdt gudstjeneste, fortsatte han sin vane med å briljere med sine kunnskaper og ferdigheter. Som predikant ble han sammenlignet med en tidligere prest som på grunn av sin veltalenhet ble sett opp til som en annen Chrysotonius. Holberg kan nok senere ha funnet hos seg selv noe både av Erasmus Montanus, Peer Degn og den politiske kannestøper som han skrev komedier om.

Studiene førte Holberg bort fra Bergen, som han ikke så igjen etter at han reiste fra byen i 1704. Men da han i 1720-arene hadde gjennomlevd sin store poetiske raptus og begynte å føle alderen trykke, fikk han trang til a se tilbake på sitt liv og dyrke sine historisk-topografiske interesser. Da kom bl.a. «Danmarks og Norges Beskrivelse» og hans historiske hovedverk: «Danmarks Riges Historie; men i 1737 også Bergensbeskrivelsen. Som kjent erklærte Holberg at han «ingen berømmelse» forlangte for komedien «Jeppe paa Bjerget fordi han hadde lånt fabelen fra en gammel anekdote. Nesten like beskjeden er han i fortalen til Bergens-beskrivelsen, idet han sier at det ikke ville ha vært mulig å beskrive byens «gamle tilstand» uten å kunne øse av conrector Edvard Edvardsens beskrivelse av byen.

Denne forelå i to ulike manuskripter, det ene fra 1674, det annet fra 1694. Holberg benyttet det eldste. Det skildret Bergen omtrent som Holberg kjente den fra sin barndom, og som den i alt vesentlig var frem til storbrannen i 1702, da tre fjerdeparter av byen ble rasert. Opplysninger om forholdene etter den tid fikk han først og fremst fra borgermester Claus Fasting (d.e.) som i 1722 hadde ferdig en Bergensbeskrivelse. Men den kjente ikke Holberg. Han må ha fått meddelelsene direkte fra Fasting. Til kapitlene om eldre tider nyttet Holberg foruten Edvardsen også andre kilder som Absalon Pederssøn Beyer og Jonas Ramus.

På grunnlag av sine egne erindringer og Fastings opplysninger skrev Holberg 4 selvstendige kapitler, nemlig «om indbyggernes naturel, om stadens herlighed, om handelen og om Bergens stift, foruden adskillige anmærkninger, som her og der ere indførte».

Dog, storparten av Bergensbeskrivelsen har Holberg nærmest ekstrahert og redigert. Først og fremst forkortet han Edvardsens vidløftige tekst, som var på 1081 kvartsider i manuskript, mens Holbergs bok er på 311 oktavsider. Han sløyfet en mengde detaljer, ikke minst lister over jordegods, prester, borgermestre osv. for «ikke at tale om repetitioner af de samme ting». - Dette siste minner om Holbergs svar da presten på Voss bebreidet ham for en preken som bare varte i et kvarter: «Men jeg meenede, at naar tautologier og unødige repetitioner bleve borttagne af hans taler, vi prædikete lige længe. »

Holberg er alltid rasjonalist, representerende den sunne fornuft og skepsis mot overnaturlige ting. Riktignok forteller han at det i 1618 var så kaldt at levende ormer og maddiker falt ned fra luften. Men det er nok en unntagelse. Han tror således ikke på de antydninger til mystikk som Edvardsen kommer med i forbindelse med Mareminehollet da han forteller om en mann som trengte 18 alen inn i hulen: men da sloknet lykten «ock han derom gruelige ting fortalde».

Holberg siterer Edvardsen, men ender beretningen om de gruelige ting slik: «som han enten virkelig havde seet eller udi sin imagination». Og han nevner ikke Edvardsens sammenligning med to andre huler langt borte som det var knyttet forestillinger om troll og bergtaking til - skjønt han i barndommen vel må hørt at det skulle sitte en havfrue (en mare-minne) i hulen ute i Rothaugen, som folk ville verge seg mot ved å mumle en besvergelse når de gikk over haugen. (Rothaugen var altså en slags Loreleyklippe på bergensk område. Men navnet Mareminehollet synes å være yngre, ettersom hverken Edvardsen eller Holberg nytter det.)

Edvardsens manuskript er senere blitt utgitt, først i utdrag. Men i 1951/52 kom en fullstendig utgave ved Olav Brattegard. Dermed er det først og fremst i Holbergs Bergensbeskrivelse de kapitlene han har skrevet uten Edvardsens forelegg, som har størst interesse. Det gjelder særlig de to som handler om Bergens «herlighed og fordeel» og «indbyggernes naturell.

Allerede tittelen på det første viser hans stolthet over fødebyen, og han gir noe bortimot et idealbilde av den: Det yrende folkelivet, fløttemannsbåtene på Vågen, det store antall skip på havnen, kjøpmennenes arbeidsomhet og enkle levesett, ja, sågar de unge jomfruers fornuftige valg av en dugelig sjømann eller en flink kjøpmann fremfor den mest galante frier. Alt minnes han med glede. Og han hevder at kjøpmennenes fortrinn i aktivitet fremfor alle andre norske handelsmenn, har bevirket at byen alltid var ansett som «den fornemste høie skole for kiøbmænd udi Norge». Og han gjør Bergen til Norges historiske midtpunkt ved å tolke navnet på kongsgården Alrekstad (idag Årstad) som «det hele Norges Residentze».

Men det er byen i gamle dager han berammer. Siden er alle ting gått tilbake. Handel og skipsfart, ja, over alt er det gjort store «skaar derudi». Fremmede innflyttere har ført vellyst og nye moter til byen og «forvendet indbyggernes gamle og priselige levemaade».

Det er den skinnbarlige Jeronimus som taler her, så den rolleskikkelsen kan Holberg også ha hentet på hjemlig grunn og fra seg selv: Befolkningen bringes til å «vanslægte fra deres forfædres simplicitet», skriver han.

Særlig mange «uleyligheder finner han ikke i det gamle Bergen. Det er først og fremst alt regnet og omegnens ufremkommelighet, dog også mangelen på «lærdom og boglige konster». Men byen har dog hatt den lykke at atskillige «Brave mænd» har gjort opptegnelser om dens historie. Og det er som fortsettelse av den historisk-topografiske tradisjon Holberg utgir sin Bergensbeskrivelse. Det var å ønske at andre ville gjøre det samme med sin fødeby som jeg har gjort med «den stad Bergen», skrev han i «Adskillige heltinders og navnkundige damers sammenlignede historie». I Bergen var det Dorothea Engelbrechts Dotter hvis poetiske skrifter han berømmet. Og han sparte ikke på superlativene: De er, til tross for feil mot reglene, «saa fuld af geist og viise sliige prøver paa poetisk fertilitet, at Faa danske poetiske skrifter kan lignes derimod».

I Bergensbeskrivelsen nevner Holberg «den store voyageur og philosophus Abelin» som han erindret fra sine unge dager. I romanen om Niels Klims underjordiske reise treffer vi også Abelin, idet Holberg foregir å ha funnet beretningen blant den lærde manns papirer - fordi han skulle ha vært en god venn av Klim. Dette navnet, Niels Klim, hadde Holberg lånt fra en klokker i Bergen, ved Korskirken. Det har moret ham å knytte historien til sin fødeby, hvor hans helt både begynner og avslutter sin eventyrlige reise til jordens indre, og hvor han senere lever som klokker. «Niels Klim--» tilhører, likes om en rekke andre eventyrlige reiseskildringer, en litterær genre som har sine aner i antikkens litteratur. Den var særlig på moten i første halvdel av det 18. århundre, og best kjent fra den perioden er Daniel Defoes «Robinson Crusoe» og Jonathan Swifts «Gulliver's travels». I dag leses disse bøkene fortrinnsvis av barn, men de var skrevet for voksne lesere som skulle lære å kjenne en riktig og lykkelig tilværelse i naturen, eller et idealsamfunn hvor sensur, åndelig ufrihet og religiøs intoleranse, kvinnediskriminering, krenkelse av rettssikkerheten og underkuing av bondestanden ikke eksisterte, i motsetning til forholdene i europeiske stater. Holbergs Niels Klim kommer både til en idealstat hvor innbyggerne er trær med menneskeforstand, og til motsatte samfunn. I siste tilfelle er det forholdene i Danmark Holberg har i tankene og vil reformere. Men han tar utgangspunkt på et litt perifert sted i det dansk-norske monarki. Niels Klim er en bergensk student som tar sine universitetseksamener med beste karakter, hvoretter han vender hjem og gir seg til å studere naturens merkverdigheter - særlig en underlig hule oppe på toppen av et fjell som innbyggerne kaller «Fløien». I denne hulen lar Klim seg fire ned; men tauet brister, og dermed begynner hans ferd nedover til planeten Nazar, hvor han opplever de forunderligste ting. Boken ble skrevet på latin og utgitt i Leipzig i 1741. Holberg ønsket antagelig å skaffe seg en europeisk leserkrets, men i første rekke ville han unngå sensuren i Danmark. Selv om han gav uttrykk for sann gudsfrykt, var der mange ting i hans dogmeløse kristendom, hans toleranse og sosiale syn som kunne vekke forargelse, særlig på geistlig hold, skjønt han hadde strøket talløse vittigheter for å unngå å støte noen. Klok av skade fra den gang da «Peder Paars» utkom, hadde han gitt nøye akt på ikke å gi presteskapet anledning til innsigelser: «Med det folkeferdet holder jeg fred. Jeg har lært av erfaring at intet bør fryktes så som de himmelskes vrede.» Likevel var det på nære nippet at boken ble beslaglagt, ettersom rikets to mektigste teologer anklaget forfatteren. Men kongen og kanselliet reagerte ikke, og bergenseren Hans Hagerup fikk endatil kongelig privilegium til a oversette og utgi «Niels Klim - » på dansk. Boken var i mellomtiden blitt oversatt til en rekke andre språk, så oversettelsen til dansk var den femte i rekken. Litt tidligere var det i Bergen blitt trykt en oversettelse fra latin av Holbergs levnetsbrev: «helst for denne stads innbyggere.»

«Niels Klim -» har kanskje ikke vært lest så mye i Bergen. Derimot har boken vært godt lesestoff i utlandet, og det har hendt at tilreisende har ytret ønske om å se Niels Klims hule. Det har de nok ikke kunnet oppå, for hullet, eller hulen, på Fløyen er aldri blitt funnet, skjønt det har vært gjort forsøk på det, bl.a. av Sagen og Foss da de skulle utgi sin Bergensbeskrivelse i 1820-årene. Men derved synes ingen skade å være skjedd, for Niels Klims hule er like til i dag blitt forvekslet med Mareminehollet i Rothaugen. Alle vanskeekte bergensere, og andre med, tror at det var her ute, noen meter over Nye Sandviksvei, at Niels Klim forsvant og kom tilbake 10 år senere. Forklaringen er nok at Holberg skrev om hullet i Rothaugen i Bergensbeskrivelsen sin. Og han lot Klim stige opp mot Fløyen fra Sandvikssiden og komme ned igjen samme veg. Vi kan rolig gå ut fra at Mareminehollet har gitt Holberg ideen til å la Klim begynne sin reise gjennom et hull i fjellet, i eller ved Bergen. Men han plasserte det på Fløyen, som var mer kjent ute i Europa og dermed lokaliserte reisens utgangspunkt bedre.